Grini teglverk
Grini teglverk ble anlagt av Peder Anker i 1792 (1790?) for produksjon av mur- og takstein til utbygging av Bogstad gård. Se mer om Peder Anker under Fossum Jernverk.
Et mer moderne teglverk med egen vannturbin ble anlagt i 1876 og lagt ned i 1902.
Mye av mursteinene, taksteinene og dreneringsrørene fra teglverket på Grini ble solgt i Christiania/Kristiania. Det var også stort behov for drensrør i forbindelse med moderniseringen av jordbruket.
Det fortelles at mursteinene fra Grini ikke var så populære hos murerne fordi de var litt større og tyngre enn steinene de vanligvis brukte.
I 1817 produserte seks arbeidere 60 000 murstein og 30 000 taksten.
Nedleggelsen av teglverket kan ha sammenheng med krakket på boligmarkedet i Christiania/Kristiania i 1899, noe som resulterte i at behovet for teglsten ble mindre.
Arbeiderboligen, en stor rød trebygning som ble kalt Verket, med adresse Grinidammen 1, brukes fortsatt (2019) som boliger. På teglverkstomten syd for Verket var det en periode tennisbaner. Disse er nå erstattet av boliger.
Fordypningene i terrenget opp mot Griniveien er spor etter uttak av leire som råstoff til teglsteinproduksjonen. Røabanen i dette området følger også delvis slike leirtak. De siste årene ble det tatt ut leire omtrent der Aspeveien går. Se detaljkart
I forbindelse med etableringen av teglverket ble det bygget en steinkistedemning. Det finnes rester etter denne nede ved elven. Demningen var 1,5 meter høy, og fallet ble stort nok til å drive blåsebelgen som forsynte teglovnen med luft. En steinkistedemning består av en kasse, en kiste, med tømmervegger som er fylt med stein. På grunn av oppdemningen ble det dannet et lite våtmarksområde med et rikt plante- og dyreliv ved den øvre Grinidammen. Teglverket ble nedlagt i 1902, og demning ble fjernet snart etter. Demningen til Grini mølle ble imidlertid bygget opp med en betongkappe da elektrisitetsverket ble etablert i 1915, og våtmarksområdet ble bevart. Da demningen skulle forsterkes i 2016 ble imidlertid terskelen på demningen, ved en feil, senket
80 cm istedenfor 20 cm. Dermed tørket våtmarksområdet ut.
Mer om teglverk
Teglverkene kom til Norge i begynnelsen av 1200-tallet. Opp gjennom årene utviklet teglsteinfremstillingen seg til å bli en binæring for jordbruket. Fra 1860 og utover ble det oppsving i teglproduksjonen på grunn av nye og bedre maskiner, og fordi man tok i bruk en ny type ovn, ringovnen, som var mer effektiv enn de gamle ovnene.
I Bærum fantes det en god og ren leire (blåleire) på elvebreddene.
Befolkningsutviklingen i Christiania/Kristiania var stor de siste 30 årene av forrige århundre. Den store byggevirksomheten det førte med seg, kom nok de store teglverkene i Østfold mer til gode enn teglverkene i Bærum. Det var kun på Ringvold teglverk ved Wøyenenga som hadde en moderne ringovn. Selv om det ble solgt en del murstein til Christiania/Kristiania derfra, gikk mesteparten av produksjonen til det lokale marked. Av Ringvolds 245 kunder i 1910 var det bare 30 som ikke var fra Bærum. Det var langt til hovedstaden på den tiden.
Hovedproduktene var murstein og takstein. Etter hvert som det moderne landbruk utviklet seg, ble drensrør av tegl også et viktig produkt.
I den tid det var vanlig at det bodde én familie i hver etasje i vanlige bolighus, ble det mellom gulvbjelkene isolert med såkalt "stubbloftleire". Dette var et avfallsprodukt fra teglverksindustrien med gode bruksegenskaper, men forferdelig støvete å håndtere.
Pottemakerens produkter, blomsterpotter, ble også laget av blåleire.
Etter hvert som jernbetong, Leca, takpapp og plastdrensrør har kommet på markedet, har teglproduktene blitt skjøvet til siden. Men som fasademateriale har teglsteinen fått sin renessanse.
Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie s. 54 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Kilder:
Espeland, Gard. (2002). Neste stopp Eiksmarka. Eiksmarka vel 1950−2000. Vellet
Kolstad, Harald. Teglverkene i Bærum. Vest for byen (Asker og Bærum historielag. Skrifter 1983−1986)
Per Otto Borgen: Asker og Bærum leksikon (2006)
Lysakervassdragets venner. (2020). Lysakerelva
